Den opprinnelige hensikten med mekanisk utstyr for kardiopulmonal reaktivitet (HLR) er å øke blodstrømmen i hjerte og hjerne hos pasienter med hjertestans, og å fungere som en bro for etterfølgende defibrillering, intravenøs medisinering og revaskularisering.
Dessverre har den tradisjonelle frihånds HLR svært liten blodgass til hjerte og hjerne, så selv om HLR har vært en vanlig HLR i 50 år, slutter de fleste pasienter med hjertestans fortsatt i døden. Studier har vist at frihånds HLR bare kan gi 10% til 20% blodstrøm til hjertet under normale fysiologiske forhold og 20% til 30% av blodstrømmen til hjernen.
Det medisinske samfunns presserende behov for høykvalitets HLR-teknologi, kombinert med de iboende begrensningene i tradisjonell frihånds HLR, har stimulert en ny bølge av ny teknologi som kan øke sirkulasjonsvolumet i blodet. Utviklingen av mekanisk utstyr for kardiopulmonal gjenopplivning har også gått gjennom et bestemt kurs.
Selvfølgelig, om det er en frihånds HLR eller en mekanisk HLR (kardiopulmonal gjenopplivingsmaskin), er det endelige målet å forbedre perfusjonsblodstrømmen i hjerte og hjerne hos pasienter med hjertestans, unngå at hjertet og hjernen kommer inn i en irreversibel tilstand av død, og gradvis reparere hjerte og hjerne. Organer fungerer funksjon.
Mekanisk HLR, som bruker kardiopulmonal gjenopplivingstanker for HLR, kalles vanligvis kardiopulmonal gjenopplivning, kardiopulmonal gjenopplivning og kardiopulmonal gjenopplivning.